Svalbard: Historie
Svalbard er første gang nevnt i islandske annaler (Skálholtsanal nedtegnet i 1350) for 1194 med den korte kommentaren «Svalbarði funðinn» (Svalbard funnet) som ikke ble utdypet nærmere. Det er usikkert om dette var Spitsbergen, østkysten av Grønland litt nord for Island eller Jan Mayen. I den islandske landnåmsboken fra 1200-tallet er Svalbard også nevnt, men det er usikkert om dette er det samme som dagens Svalbard. I landnåmsboken står det «fra Langanes på nordsiden av Island er fire døgrs hav til Svalbard nord i Havsbotnen». 17. juni 1596 gjenoppdaget frisisk-nederlandske Willem Barents øyene da han forsøkte å finne en rute gjennom Nordøstpassasjen til Kina. Barents kom først til en øy der de kom i kamp med Isbjørn og kalte øya for Bjørnøya og deretter Vest-Spitsbergen som ble gitt nederlandsk navn etter formen på fjellene. Barents og hans følge var ikke sikre på om Spitsbergen var en øy eller en del av fastlandet. På 1600-tallet gjennomførte nederlendere de første overvintringene. På 1600-tallet gjorde Danmark-Norge og Storbritannia krav på overhøyhet; mens Nederland, Frankrike og Spania krevde rett til fiske og fangst. Etter overbeskatning av hval og hvalross mistet Svalbard betydning og ble på 1800-tallet betraktet som terra nullius (land som ikke tilhører noen). I 1671 gjorde den tyske legen Friedrich Martens nøyaktige observasjoner av øygruppens flora og fauna.
Fra 1890-årene da Norge ble bedt om å gjøre krav på øygruppen, tok det 30 år før Norges regjering tildels motvillig til slutt godtok et fransk utkast til traktat ved Paris-konferansen i 1920. Den 17. juli 1925 ble loven om Svalbard sanksjonert av Kongen i statsråd, og 14. august samme år ble øygruppen Svalbard offisielt overtatt av Norge. En av grunnene til at dette lyktes, var at norske forhandlere kunne vise blant annet til forskningsinnsatsen til den unge realfagstudenten Hanna Resvoll-Holmsen. I 1907 og 1908 utførte hun et pionerarbeid om plantelivet på Svalbard. En som spesielt støttet henne, var fyrst Albert I av Monaco, som inviterte henne til åpningen av det oseanografiske museum i Monaco i 1910. Her ble hennes Svalbard-forskning også publisert. Resvoll-Holmsen ble senere professor ved universitetet i Oslo, og var avgjørende for fredningen av Sjoa og Gjende.
Flere av polarekspedisjonene brukte Svalbard som utgangspunkt, blant annet de som ble ledet av Roald Amundsen og Umberto Nobile.
I slutten av 1930-årene gjennomgikk den norske bergdriften en omfattende utbygging og Svalbard-budsjettet gikk med årvise overskudd. Det vitenskapelige forskningsarbeidet ble videreført. Likevel ble det ikke funnet midler til isbryter for øygruppen.
Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen den 22. juni 1941 ble alle mennesker evakuert fra Svalbard med britiske krigsskip, russerne til Russland og nordmennene til Storbritannia. Samtidig ble alle strategiske objekter (bl.a. kull- og oljelagre, kraftstasjoner, radiostasjoner) destruert. Norske styrker ble stasjonert i Longyearbyen, Barentsburg og Svea. 8. september 1943 ble den beskjedne norske garnisonen på Svalbard angrepet av en massivt overlegen tysk styrke anført av slagskipet Tirpitz. Det kom til et kort, men kraftig slag ved Barentsburg der en liten gruppe norske soldater ytet et innbitt forsvar. Ni nordmenn ble drept i trefningen, én døde under fangetransport til Tyskland. I alt falt 25 nordmenn i tjeneste på Svalbard under den 2. …